Selvkjørende biler og navigerbart vegnett: Teknologien er klar – men er du klar?

Det er etter hvert blitt nokså akseptert tankegods at framtidas biler vil gjøre sjåføren like overflødig som heisføreren en gang ble. De største teknologioptimistene er overbevist om at teknologien er rett rundt hjørnet og at fullstendig automatisert transport er klar om få år.

Kronikk av Marit Brandtsegg , direktør for Transportavdelingen i Statens vegvesen.

De mer «teknologinøkterne» tenker at den gjennomgående sjåførløse transporten nok er noe lenger unna, og at teknologiutviklingen først og fremst gir sikrere kjøretøy og bedre trafikksikkerhet.

Men er du og jeg egentlig klare for å håndtere den nye teknologien? Erfaringsmessig vil teknologien være klar en god stund tidligere enn vi mentalt er det. Selvkjørende biler er en viktig del av teknologiutvikling. Men minst like viktig er måten vi tilrettelegger og setter rammer for teknologien. Det handler om personvern, myndighetsutøvelse, etikk og demokrati. Disse perspektivene har hittil fått begrenset oppmerksomhet, men er kanskje de viktigste.

Tar stadig nye teknologiske steg framover

Tidligere i vår tok vi et nytt langt steg på vegen mot selvkjørende biler i Norge. Finske forskere kjørte over grensa i Troms, for å teste posisjoneringsutstyr for selvkjørende bil på Vegvesenets forsøksstrekning på E8mellom Tromsø og finskegrensa. På vegen mot framtidens sjåførløse transport må vi nemlig løse mange teknologiske nøtter.

Vi gir fra oss skremmende mengder opplysninger og data om oss selv, ikke til en myndighet, men til en kommersiell aktør.

Vi trenger teknologi som gjør at bilen vet hvordan den skal kjøre – under alle veg- og føreforhold. Vi trenger også ha et digitalt, navigerbart, sammenhengende ‘vegnett’. Og bilene må ha sensorer som registrerer og tar hensyn til mennesker, møtende biler og alt annet som kan dukke opp rundt den. Bilindustrien, ulike næringsaktører og myndighetene i mange land må løse dette i et samarbeid. Internasjonal standardisering er en av nøklene for å få dette til.

Ny frihet for bestemor

Teknologien gir oss oppkoblede kjøretøy som kan «snakke med» hverandre. Det gir utviklingsmuligheter. Ett eksempel er såkalt «geofencing», som at vi kan avgrense områder virtuelt og sette egne regler for hva som er lovlig og/eller mulig trafikk innen det definerte området der biler selv følger reglene.

Vegvesenets egne tester med geofence for lavutslippssoner i Oslo, viser at teknologien er på plass. Et slikt digitalt system gir mulighet for å begrense tilgangen for noen eller alle biler innenfor gitt områder, eksempelvis innen nullutslippssoner i byene eller for fartsgrenser forbi en skole. Det gir også muligheter for å tillate noen eller alle sjåfører å kjøre til bestemte steder på bestemte tider. Kanskje vil bestemor kunne ha en geofence som tillater at hun kjører til butikken, men ikke på Ring 3 i Oslo – hvis hun da ikke heller skaffer seg en et helt førerløs kjøretøy.

Ny frihet krever sporbarhet

Uansett når selvkjørende kjøretøy kommer, så trenger vi et digitalt, navigerbart vegnett som bilen kan lese. Det navigerbare vegnettet innebærer at mange av de valgene og vurderingene som sjåføren i dag gjør basert på skilt, striper og annen informasjon på og langs vegen, blir en sak mellom bilen og satellitten. Deler av vegnettet har denne standarden i dag, men store deler har det ikke.

Temaet selvkjørende biler utfordrer oss som offentlig etat.

Den økte fleksibilitet er både forlokkende og krevende. Mens vi i dag blir fotografert, målt eller på annen måte registrert av myndighetene kun på enkelte punkt og til enkelte tider på vegen, vil vi i framtiden trolig måtte godta at vi legger igjen digitale spor kontinuerlig dersom vi fortsatt vil ha rollen som bilist. Flere digitale spor oppleves fort som overvåkning. Mer overvåkning har i utgangspunktet ikke spesielt god klang, men både jeg og de fleste jeg kjenner er aktive Google- og Facebook-brukere. Der bytter vi daglig personopplysninger mot tjenester vi vurderer som attraktive. Vi gir fra oss skremmende mengder opplysninger og data om oss selv, ikke til en myndighet, men til en kommersiell aktør.

Ny teknologi krever tydelige rammer

Temaet selvkjørende biler utfordrer oss som offentlig etat. Om vi vil nå målene for framtidens transport, trenger vi rask teknologiutvikling. Da kan vi ikke ramle bakpå og overlate utviklingen til teknologiene og bilindustrien selv. Vi må tvert imot sørge for å være godt informert og en forutsigbar offentlig sektor. Forutsigbar – ikke i betydningen stagnert og sidrompa, men i betydningen «som vil tilrettelegge for ny teknologi» innenfor sikre, demokratiske og etisk forsvarlige rammer, Tilbakemeldinger fra bilindustrien er at nye forretningsmodeller som brukerstyrt mobilitetstjeneste (Maas), bildeling og varelevering med droner har så store usikkerheter i seg selv, at det trengs tydelige og forutsigbare rammer fra statlige etater som forstår både utfordringene og teknologien

Selvkjørende kjøretøy på et fullverdig, digitalt navigerbart vegnett blir ikke virkelighet med det aller første.

Vi har en kjempestor oppgave og utfordring i å forvalte den kontinuerlige strømmen av veg- og transportdata som det navigerbare vegnettet og den automatiserte transporten skaper. Grunnleggende prinsipper for demokrati og offentlighet krever at vi ikke overlater dette til fragmenterte og private aktører. Med et helhetsgrep kan verdien av dataene bli stor og mulighetene for produktutvikling for aktive næringslivsaktører tilsvarende større.

Spørsmålene som skal besvares er så omfattende at jeg foreløpig har konkludert med at selvkjørende kjøretøy på et fullverdig, digitalt navigerbart vegnett ikke blir virkelighet med det aller første. Men om vi lykkes å sette oss i det teknologiske førersetet, være en kompetent og forutsigbar samarbeidspart for næringslivet og forvalte og distribuere grunnlagsdata på en måte som fremmer riktig teknologiutvikling og tar vare på personvernet, så bytter jeg gjerne bort teknologiskeptikeren i meg til fordel for framtidsoptimisten. I nær framtid kan vi bruke teknologien til å skape trafikk med større fleksibilitet og som gir større frihet for flere enn i dag. Det er her, i denne sfæren vi må definere djerve mål.